Paaske og innspurt

Beklager at det vel kanskje har glidd helt ut med oppdateringer i det siste. Ellers har ogsaa innpsurten bydd paa kulturopplevelser vi kanskje helst ville ha vaert foruten, som f.eks. at paa Shalombaaten vi skulle dra paa tur med, blei det ikke sjekka om motoren fungerte oredentlig foer den skulle dra. I ren hoeflighet skal man her saa godt som alltid si det den man snakker med oensker aa hoere, saa da tok det jo en del dager med venting foer beskjeden om at det ikke bare var et lite problem, naadde fraam...

I det minste fikk vi muligheten til aa reise paa en liten ferie til Farafangana paa soeroestkysten, se en ny del av landet og besoeke forelderene til vaar venn Daniel. Selv om timer i taxi-brousse heller ikke er den kuturopplevelsen jeg vil se tilbake paa med flest gode minner, var besoeket veldig koselig. For noe jeg bare har gode minner fra, er hvilket utrolig gjestfritt folk gasserne er. Vi blei tatt kjempegodt i mot, og ikke bare det; de ga oss til og med kalkunen sin. Som igjen foerte til en morgen med kalkunjakt for aa faa fatt i den; det er jo ikke akkurat det noen av oss har gjort flest ganger foer. Til gjengjeld fikk baade Oeyvin, jeg og alle andre som saa det en god latter, unntatt den stakkars kalkunen, som til gjengjeld blei nok til baade middag og kvelds for oss alle.

Siden presidenten her naa heter TGV, maatte jo Oeyvin og jeg det stykket det gaar ta toget her - eller "Le Machine" som dette kalles. Det gaar ned til kysten den ene dagen, og opp igjen den neste - hoeyhastighetsopplvelse hadde vi jo aldri venta oss, og det var det heller ikke; i motbakker floey sommerfuglene utafor vel saa fort som vi kjoerte, men i mostsetning til oss stoppa de ikke i alle ymse jungellandsbyer for aa laste paa lass paa lass med bananer og anna frukt. Foerste gang lokomotivet kjoerte fra oss blei vi kanskje en anelse bekymra, og tanken "dette ville aldri ha skjedd i gode gamle Norge" dukka fort opp. Men saa kom det tilbake til resten av oss etter aa ha flytta litt rundt paa en del vogner, saa da skjoente vi at dette visst var helt normalt. Landskapet utafor var ogsaa kjempefint - jeg er jo ganske glad i jungel :) Turen boed dessuten paa muligheten til aa smake paa ymse frukter jeg aldri har sett foer som vi kjoepte gjennom togvinduet.

Og à propos gjestfrihet; der vi overnatta i Fianar, foer vi tok toget, spurte gjestehussjefen om vi allerede hadde planlagt aa gaa paa restaurant til kvelds - for hvis ikke ville hun invitere oss hjem saa vi kunne "spise sammen som en familie". Det viste seg da vi kom at det vi paa direkten var invitert til, var familiemiddag for mannen hennes, som hadde bursdag den kvelden! Det var utrolig koselig - og det kan vel bli ei stund til jeg faar oppleve noe slikt igjen, for naa gaar det fort mot hjemreise.
Paa den andre sida skal det ogsaa bli utrolig koselig aa se dere der hjemme igjen!

Foroevrig; Statskuppet her er naa fullfoert, samtidig som det kanskje bare er stille foer en ny storm, fordi folk flest (heldigvis kanskje) ikke er veldig positive til statskupp. Haaper aa slippe det de siste dagene, men alt klusset her klusser selvsagt til returreisa ogsaa, saa naa ser det ut til at det blir ei natt i Oslo fra skjaertorsdag foer jeg kommer hjem langfredag.

Og videre saa har jeg et haap om aa se kirka pynta med palmer naar vi feirer palmesoendag i morgen:) Oensker alle ei velsigna paaskehoeytid!

Kaos og hverdag

Hvor mange steder i verden kan egentlig myndighetene miste kontrollen over landets vaepnede styrker, uten at det blir kaos eller borgerkrig av det?

Saa langt ser det iallefall ut til at Madagaskar er et av dem. Forrige uke var kaotisk nok politisk sett, i og med at forsvaret altsaa gjorde mytteri (og krisa blei dermed stor nok til aa komme i internasjonale medier igjen!). Et litt artig trekk ved krisa er at uansett hvor kaotisk uka er, hver soendag stilner det helt - da maa man jo i kirka.

Man kan spoerre seg hvordan det egentlig ville ha sett ut hvis denne situasjonen hadde inntruffet i et annet afrikansk land. Men som en av prestene som bor paa ungdomssenteret sammen med oss sa: "Malagasy people have peace blood"! Det er ogsaa greit at vi bor saa langt utafor byen. Her kan vi fortsatt gjoere vaare hverdagslige innkjoep og aerend som om det mest interessante som er paa faere i landet for tida er at det er ananassesong.

Vi faar imidlertid ikke bevege oss noe saerlig utenfor Sabotsy Namehana, dermed er det begrensa hvor mye av arbeidsoppgavene vaare vi faar gjort. Det er ganske frustrerende at avslutninga paa oppholdet skulle bli saann. Menmen - jeg tenker paa dem som virkelig er ramma av denne krisa. Madagaskar er et av verdens fattigste land (85% var under ei fattigdomsgrense paa 2US$ om dagen i 2005), men som folk her liker aa si er det ogsaa "paa vei mot utvikling". Det er jo ikke saerlig lett aa holde seg paa veien om man mister styringa, uansett om man klarer aa finne en rask og fredelig loesning, gjenstaar det aa se hvor langt ute landet allerede er havnet etter disse to kaosmaanedene. Veldig mye u-help (blant anna fra USA og verdensbaken) er allerede kutta eller blir holdt tilbake, og store deler av statsbudsjettet her er jo nettopp u-hjelp. I tillegg er turismen stoppet opp. Og naar politisk uenighet igjen og igjen blir haandtert ved at man skaper kriser, hvordan kan folk da faa tiltro til at det nytter aa stole paa og vente paa demokratiske loesninger og valg her?

Dunkdunk for demokrati

"Han spiller paa en oese, en oese, en oese" er en kjent og kjaer sang.
Her i Madagaskar gjoer man ikke helt det - men nesten; helgas oppfording fra opposisjonen var: Paa mandag tar vi en storstreik. Moet opp i byen, og ta med et grytelokk, og ei skei til aa plinge paa det med. Naa har baade utnevnelse av ny regjering og overtakelse av ministerbygg slaatt feil, saa kanskje det var nettopp dette som skulle til for aa velte den sittende regjeringa?

Selv om opposisjonen altsaa blir stadig mere kreativ i sine demonstrasjonsformer, saa maa det nok mere enn grytelokk til for at den skal faa vind i seila igjen, og for aa velte den sittende regjeringa. For foerste gang siden krisa begynte fikk vi i dag endelig lov aa dra paa jobb naert byen, og noe storstreik merka vi ikke noe til. Folk jobba og gikk paa skolen som normalt, og trafikkorken var minst like tett som den pleier aa vaere.

Det var godt aa komme i arbeid igjen - selv om vi bor i et land i politisk krise, er det ikke mye vi merker til det. Her ute i rolige lille Sabotsy Namehana skjer det like lite som alltid... Og det tar ikke lang tid foer man rett og slett kobler av fra aa tenke at det er krise, og alt gaar tilbake til normalt. Paa tross av at brutte forhandlinger stadig gir avisene noe aa skrive om, er alle vi treffer troette og leie av dette naa, saa man prover aa tenke seg at alt er som foer, og lever deretter.

Ellers har vi faatt vaere med paa Misjonaermoetet i Antsirabe. Det var veldig kjekt, med spennende temaer som blei tatt opp og masse soete misjonaerbarn. Og aa vaere sammen med misjonaerene er alltid baade laererikt og ikke minst kjempekoselig! Det er godt at hverdagen er tilbake i normalt gjenge igjen - uansett hva opposisjonen vil ha det til. Saa haaper og ber vi for at man skal klare aa komme fram til en levelig forhandlingsloesning snart.

Uro og late dager

Her maa man nok vaere forsiktig med aa spaa at noe er over; forrige loerdag blussa det hele opp igjen. Andry utnevnte en statsminister, og sammen oppildna de folk slik at demonstrasjonene nok en gang tok en voldelig vending, og folk proevde aa storme et av presidentpalassene. Dette endte dessverre i skyting, mange demonstranter mista livet og blei skada. En virkelig trist dag for Madagaskar.

FN har sendt en spesialutsending hit, og det har vaert forhandlinger denne uka, men ingenting er kommet ut av dem saa langt. Men det er iallefall lov aa haape at noe skal skje saa det kan gaa mot en loesning snart. Ellers har det vaert demonstrasjoner hver dag denne uka, og baade Ravalomanana og Andry har gitt hverandre skylda for det som hendte forrige loerdag. Samtidig som folk flest vil ha fred og ro, og normale tilstander igjen, oppnevner Andrys statsminister stadig nye ministere, saa landet har naa to regjeringer uten stoette i folket...

Oeyvin og jeg dro til Tana sammen med misjonaerene Per Oerjan og Guro paa torsdag, saa naa er vi tilbake paa ungdomssenteret. Paa grunn av situasjonen er det begrensa hvor mye vi kan dra rundt omkring, saa vi har for tida ganske late dager paa ungdomssenteret. Av oppgavene vaare er det bare de inne paa senteret som gaar som normalt, altsaa KRIK og engelskklubben. Men "Biblestudy" er jo ikke det vaerste aa ta seg til i tider som disse.

Vi ser fram til misjonaermoetet som skal holdes paa Antsirabe neste uke, og ellers er det alltids noe aa finne paa, og kjekt aa vaere tilbake igjen.

Be for land og folk!

Ro i sikte?

Nå så det ut til at uroen var over.

Helga blei spennende nok den, og ei stund så det nokså mørkt ut. På tross av at detopprinnelige kravet om at VIVA (Andry TGVs TV- og radiostasjon) skulle åpnes igjen nå var innfridd, ble det holdt en demonstrasjon i Tana på lørdag, og der utropte Andry TGV seg til landets president. Samtidig var det ei stund ingen som visste hvor presidenten var, bare at han var på tur med flyet sitt.

Etterhvert kom det fram at han var på tur rundt i landet og samla støtte. Hans taktikk i forhold til kupforsøket, så ut til å være å overse det, for å ufarliggjøre og kanskje også latterliggjøre det. Det ser også ut til å ha fungert. På søndag var det så rolig at vi til og med fikk reist en tur på stranda. Samtidig gikk vi og venta på å se hva som ville skje mandag, og hvordan militæret ville reagere, siden Andry TGV hevda å ha støtte for kuppet der. Men mandagen gikk rolig for seg, og det samme gjorde tirsdagen.
I dag blei imidlertid kontrollen over hovedtaden formelt overført fra ordfører Andry til en "Spesialdelgasjon", av Ravalomananas desentraliseringsminister. Dette utløste protester i Tana igjen.

Andry TGV så nå egentlig ut til å ha mista mesteparten av støtten han hadde, så det kom som en overaskelse og skuffelse at det skulle blusse opp igjen i Tana. Det kan dra ut, men det er absolutt håp om at det skal kunne roe seg igjen relativt fort. Fremtiden er jo som kjent ikke grei å spå i - spesielt ikke i et land der "politikk ikke tenkes med hodet, men gjøres med hjertet" - seinest i går var de fleste nesten sikre på at det var slutt på uroen, men så tar plutselig en ny stemning over.

Ellers så har vi det altså trygt og godt, her i Mahajanga og langt fra de siste begivenhetene. Her på Shalomtunet, hvor vi blir værende til det roer seg, kan vi gå på jobb som vanlig, så det eneste vi merker situasjonen på, er at vi ikke har tilgang på en god del varer. Vår strategi i forhold til det, og krisa generelt, er imidlertid: Ha is i magen. Så mens andre løp til boder og butikker for å hamstre matolje og sånt, prioriterte vi å sikre oss noen is. Vi har én boks (0,5L) "Biskiko" igjen, så lenge det varer :)



Tiko i Mahajanga.


For meg så det helt ødelagt og skrapa ut, men noen har visst fortsatt funnet litt metall og et gitter de kan bruke. Her er det "take-away".

Nasjonal uro paa Madagaskar

Jeg har sett at nyhetene om situasjonen her paa Madagaskar naa har naadd helt nord til Norge, og jeg vil skrive litt om situasjonen her. Men saa det er sagt foerst: Vi har det godt og trygt her! Det ser ut til at vi blir vaerende i Mahajanga en stund framover. Her bor vi langt utenfor sentrum, der det meste av det braaket som har vaert her har funnet sted.

For oyeblikket er det altsaa en ganske urolig og politisk uavklart situasjon her. Det begynte med en stor demonstrasjon i Antananarivo loerdag, og mandag gikk det over i et stort opproer i hovedstaden. Utover uka har det spredt seg til byene rundt i hele landet, men i gaar og i dag har det vaert helt rolig, iallefall her i Mahajanga.

Jeg ser at Vaart Land melder "Frykter blodbad paa Madagaskar". Det er imidlertid aa overdrive. De aller fleste omkomne til naa, er enten trampa ned av folkemengden, eller doede av at godt fylte store varehyller raste ut over dem mens de plyndra lager - dette er selvsagt veldig trist, men det er ikke noe fare om man ikke oppsoeker den.

Bakgrunnen for uroen er den ikke gode politiske situasjonen her. President Ravalomanana har et veldig daarlig forhold til borgermesteren i Tana, Andry TGV, som er leder for demonstrantene. President Ravalomanana er nok Madagaskars rikeste mann, han starta som selger av hjemmelagd yoghurt, og har derfra klart aa bygge opp meieriet Tiko, naa Madagaskars stoerste bedrift. Man kan si mye negativt om presidenten, men yoghurt og jus har han peiling paa, og isen hans er slett ikke verst den heller. I tillegg til disse produktene, har han ogsaa monopol eller nesten monopol paa alle andre meieriprodukter, og paa matolje. Det er naa generelt stor misnoeye med presidenten blant folk her. Folk lar seg provosere av det at han er rik, og i tillegg over at han skaffer seg stadig nye joreiendommer. Nylig har staten ogsaa kjoept inn nytt presidentfly, kalt "Force One", til 60 millioner dollar, og dette er naturlig nok ogsaa provoserende.

Andry TGV har erfaring som DJ og fra arbeid i TV, og er naa altsaa borgermester i Tana. Han er veldig populaer, fordi han er ung (33 aar gammel), men nok ogsaa fordi han er den som toerr aa kritisere Ravalomanana. Det virker som at han har lyst til aa vaere president, men det kan han ikke paa lovlig vis, fordi aldersgrensa er 45 aar, og det dessuten er ei stund til neste valg.

Den utloesende aarsaken til uroen, er at Ravalomanana stengte Andrys TV- og radiokanal i desember, og fortsatt har nektet aa aapne den. Mandag oedela demonstrantene derfor Ravalomananas kanal, og den statlige kanalen. Det utarta seg videre til at folkemengden gikk loes paa Tikobutikker og -lagre, og oedela og plyndra. Dette glei videre over i uro uten noen politisk motivasjon, der andre store matlager rundt omkring og alle store kjoepesenter blei plyndra. Det er nok heller ikke tilfeldig at disse opptoeyene kommer naa i januar, siden det naa er perioden der folk har lite igjen fra forrige risavling, og mange gaar rundt og er sultne.

Det har vaert forsoek paa aa faa i gang forhandlinger, men viljen har ikke vaert veldig stor, spesielt ikke fra Andry TGV sin side. Derimot har han krevd en overgangsregjering. I morgen skal det vaere en ny stor demonstrasjon i Tana, der man visstnok skal innsette en slik regjering. Det er nok imidlertid neppe dette som vil skje, det er mer trolig at det dessverre utarter seg til nok en urolig dag i Tana.

Det er altsaa en veldig trist og oedeleggende situasjon landet befinner seg i.
Naa er ogsaa de store kirkesamfunna i fellesskap involvert i arbeidet med aa faa i gang forhandlinger.
Vi maa be om visdom for lederne saa det maa gaa, at begge partene kan vaere innstilt paa aa finne loesninger, og at uroen ikke maa utarte seg eller bli langvarig.

Shalom – sjøsetter det glade budskap!

Skoler, klinikker, evangelister, bikuber og ei seilskute – dette er noen av stikkorda for Shalomprosjektet med kontor i Mahajanga, her hvor Oeyvin og jeg er naa.

Madagaskar er jo misjonsoeya med stor M. Likevel er det fortsatt store omraader langs kysten der folk har lite eller ingen kjennskap til evangeliet. Her er det mange tilhengere av den tradisjonelle forfedrekulten. I tillegg utgjoer muslimer en stor gruppe langs kysten av Madagaskar, og det drives offensiv muslimsk misjon her.

Shalom jobber baade paa oestkysten, og her langs nordvestkysten, og prosjektet har to maal: For det foerste vil man naa ut til disse omraadene med evangeliet. For det andre aa arbeide for fredelig sameksistens mellom kristne og muslimer, det vet vi jo dessverre at langt fra er noen selvfoelge her i verden. Takket vaere Shalombaaten, kan man ogsaa naa ut til helt avsidesliggende landsbyer uten noen veiforbindelse over land.

Det som gjoer prosjektet saa spennende, er at det er saa allsidig. For det foerste stoetter det opp evangelister som er kalt til tjeneste under virkelig enkle kaar ute i landsbyene. For det andre starter det skoler. Enkelte av de stoerste landsbyene har allerede statlige skoler, men disse er vanligvis veldig daarlige, eller ofte er det et skolebygg, men ingen laerer, fordi veldig faa utdanna folk takler aa bo saa oede. For eksempel er det en av landsbyene som har hatt offentlig grunnskole siden 1960tallet, men det har aldri noensinne vaert noen i den landsbyen som har bestaatt grunnskoleeksamenen. I fjor var det imidlertidig for foerste gang tre elever fra landsbyen som klarte det, alle tre fra kirka sin skole!

I tillegg drives helsearbeid og klinikker, jordbruksopplaering og opplaering i honningproduksjon, alt sammen arbeid som kommer godt med. Akkurat honing er jo kanskje ikke et primaerbehov, men grunnen til at det satses paa dette er at avskoging av regnskogen er et stort problem her. Folk ser ikke noen verdi i skogen, men heller at den bare er i veien, og derfor er regnskogen trua. Og 80% av plante- og dyrelivet her, finnes jo bare her, synd om det skal gaa tapt. Naar de faar honningbier, maa de ta vare paa skogen om det skal bli noe honning av det. Og saa er jo honing godt da.

Her paa Shalomkontoret trives vi, for alle de som jobber her er kjempekoselige! I tillegg til aa vaere kontor, drives det ogsaa litt diverse jordbruk, som inntektskilde til prosjektet, og som et utstillingsvindu for dyrking av forskjellige frukt og groennsaker. Selv om kirka snart skal drive prosjektet helt paa egenhaand, er det fortsatt en misjonaerfamilie her – prikken over ien for oss, for som alle misjonaerer er Guro og Per Oerjan veldig trivelige aa vaere sammen med. Og dermed blir det gjerne litt football, eller en finne-kameleoner-tur med vaar lille nye venn Elias naar vi har siesta eller fri ellers. Risikoen ved aa omgaaes misjonaerbarn er: Det kan fort bli overdose Lisa Boerud.

En helt vanlig dag i ferien

Dette er fortellinga om fire Haldstudenter på ferie i nordvest-Madagaskar:

Øyvin+ 2 filles

"Stopp" sa de tre mennene, men vi bare fortsatte å gå, siden vi er alt for vant til at alt mulig tilfeldig folk på gata stopper oss for alt mulig rart. Det var ikke så lurt, for etterhvert fikk de fiska opp fra nedi lommene skilt som, på tross av at ingenting ved påkledninga eller framtoninga ellers tilsa det, viste at de var politimenn. Dette var en typisk veldig dårlig start på et møte med politiet, for i dette landet skal alle autoriteter behandles med stor respekt.
"Pass med visum, takk" fulgte deretter. Nå var det dessverre ingen av oss som hadde tatt med passet på denne turen ned på kaia. Jeg hadde kopi av passet og oppholdstillatelsen, så det fikk gå - politimannen fikk notert både navn og passnummer på en papirbit han gikk rundt med i den andre lomma, det var sikkert til stor hjelp for ham, iallefall fikk jeg ikke mer trøbbel. De andre hadde imidlertid ikke med det engang, og å gå rundt uten pass er alvorlige greier. Jammen bra det er regelverk som skal forhindre konsekvensene det kan få. Vi forsikret om at de andre hadde oppholdstllatelser prikk lik min, og prøvde jo å forklare hva vi gjør her og at vi jobber i FLM og NMS, det har hjulpet på i andre sammenhenger, men her var det ingen vei utenom den byråkratiske veien. For som politimannen sa: Tokony mitondra passeport ny missionaire koa" - "Også misjonærer burde greie å ta med seg passet sitt". Det har han jo egentlig rett i.
Så resultatet blei at det blei utstedt en lapp til Øyvin som beordra: Følgende må melde seg på innvandringskontoret: Øyvin + 2 jenter.
Slutten på det hele blei iallefall oppmøte på innvandringskontoret. Der så de pass og oppholdstillatelse - og mer var det ikke som skulle til - så blei alle glade, og rikets sikkerhet er bevart får jeg tro.

Ellers har ferien inneholdt store mengder skrukkete fingre og bading i det indiske hav - årets juleklima har rett og slett ikke inbydd til mye annet. En liten båttur over Mahajangabukta blei det ogå, i en båt fullasta av folk, motorsykkel, og redningsvester som kapteinen, antatt med god grunn var rimelig strikt på at alle skulle bruke. Untatt motorsykkelmannen som slapp, kanskje fordi han hadde hjelm på.

I morgen begynner hverdagen med arbeid igjen, men nå med nye oppgaver på nytt sted og i et fortsatt uvant klima. Vi har det vel ikke helt klart for oss hva vi skal drive med ennå - vi begynner som sagt ikke før i morgen - men det ser ut til for det meste å bli opplæring i engelsk og databruk for ansatte i Shalomprosjektet her hvor vi er og jobber denne måneden. I tillegg blir det nok en del praktisk arbeid med båten som skal overhales i januar - enda litt mer "gjøre ting jeg ikke visste jeg kunne" - det går vel bra det også.

Ellers vil jeg ønske et riktig godt nyttår!
Jeg håper det vil bli et år der vi alle vil lære Gud bedre å kjenne, se mer av Hans vilje for oss, stole på Ham og helt og fullt ta imot det Han gir.


PS: Ekstrahilsen til de som leser dette som var på NÅLK på Mjuklia!